Sankthansaften

Sankthansaften markeres 23. juni i Norge som en folkekjær midtsommerfest fylt med bålbrenning og utendørs samvær. Kvelden markerer vigilietiden før festdagen for døperen Johannes, men feiringen er i dag først og fremst en hyllest til den lyse sommernatten.

Sankthans har doble røtter i kristen liturgi og førkristne midtsommerfeiringer. På 300-tallet la kirken minnedagen for Johannes døperens fødsel til 24. juni, nøyaktig seks måneder før Kristi fødselsfest. I Norden smeltet denne markeringen sammen med eldgamle hedenske skikker knyttet til sommersolvervet, der man feiret årets lyseste tid og vernet om grøde og buskap.

Fram til den store helligdagsreduksjonen under kong Christian VII i 1770 var sankthansdag en offisiell helligdag i Norge. Bålene, som opprinnelig ble tent for å holde unna hekser og onde makter som ifølge folketroen var ekstra aktive denne natten, har levd videre som det fremste symbolet på sommerfeiringen.

Norske familier og vennegjenger samles om ettermiddagen og kvelden den 23. juni, ofte ved sjøen, vannkanten eller på lokale samlingsplasser. Det absolutte midtpunktet er sankthansbålet, som tennes når skumringen faller på. Mange feirer med grilling, leker og båtturer, og på Vestlandet står tradisjonen med å servere rømmegrøt og spekemat sterkt. I enkelte kystbyer, som Ålesund, bygges det gigantiske tårnbål av trepaller som tiltrekker seg tilskuere fra hele regionen.